Å imitere

Samfunnsfag: Elevene skal i gang med å arbeide med menneskeretter. Læreren har samlet elevene i skolegården og merket opp tre områder. «Dette er herregårder», sier læreren. For hver herregård er det to godseiere og en rekke bønder. Læreren sier at bøndene skal prøve å stikke av og komme til en anna herregård, da de har hørt at livsforholdene er bedre der. Læreren introduserer etter hvert en regel at bøndene bare får halte eller hinke på et ben. Raskt begynner elevene, som er bønder, å uttrykke frustrasjoner. «Det er urettferdig!», roper noen. «Vi har ikke mulighet til å rømme!», sier en annen. Når læreren stopper aktiviteten, diskuterer klassen i fellesskap opplevelsen, og det er bred enighet om at aktiviteten er urettferdig og at godseierne klart favoriseres. 

Bevegelsesaktiviteten plasserer elevene i en historisk begivenhet. Gjennom å imitere begivenheten opplever elevene urettferdighet, maktstrukturer og ulike grader av frihet. Situasjonen vekker frustrasjoner og utfordrer elevenes oppfatning av menneskeheten. Det er det kroppslige og sosiale samspillet mellom godseiere og bønder som fører til opplevelser som gir meningsfull innsikt i levekårene i historisk tid. Godseierne står fritt til å bevege seg og har rett til å fange bønder, som er dårligere stilt ved å være begrenset til å hinke på et ben og gjenstand for å bli fanget. Kontrasten mellom godseiernes bevegelighet og hastighet og bøndenes ubevegelighet og langsomhet skaper en sansemotorisk opplevelse i elevenes forståelse av fagstoffet. Samtidig bidrar elevenes affektive reaksjoner som frustrasjon og sinne til deres forståelse av lovens urettferdige natur.

Når elevene imiterer spesifikt fagstoff, kan det vekke deres engasjement og ønske om å forstå og klargjøre saken. Å imitere trekker på elementer fra rollespill ved å kreve at elever blir karakterer og tar del i forhold til andre elever på en forhåndsbestemt måte. I eksempelet ovenfor etablerer læreren et sett med regler for å støtte og fremheve spesifikke trekk ved fagstoffet. Å imitere er basert på bevegelser av hele kroppen og gir inntrykk og opplevelser av sansemotorisk og affektiv karakter. Denne kroppslige praksisen gir mulighet til å arbeide med og bearbeide komplekst fagstoff som for eksempel levekår, maktstrukturer og menneskesyn.