Barn og spenningsaktiviteter – den risikofylte leken

Det er et økende fokus på barns sikkerhet generelt, og dette preger barns lek og lekearenaer. Når er en lekeplass sikker nok? Hvor høyt kan barna klatre opp i trærne? Og hvor vill kan leken være?

Risikofylt lek og forankring i rammeplan for barnehager

Barnehagen skal bidra til at barna opplever trivsel, glede og mestring ved allsidige bevegelseserfaringer inne og ute, året rundt. Barnas motoriske ferdigheter, kroppsbeherskelse, koordinasjon og fysiske egenskaper skal videreutvikles. Videre skal barna få oppleve å vurdere og mestre risikofylt lek gjennom kroppslige utfordringer. Personalet være aktive og tilstedeværende, støtte og utfordre barna til variert kroppslig lek og anerkjenne barnets mestring.

Hva er spennings- og risikofylt lek?

Foto: Kidsa Øvsttun

Ellen Beate Sandseter har forsket på barns fysiske og motoriske lek med vekt på spennings- og risikofylt lek i barnehagen. Hun definerer risikofylt lek med fysisk lek som er utfordrende og spennende, og som innebærer risiko for at barnet kan skade seg hvis noe går galt (Sandseter, 2007). Denne type lek foregår i all hovedsak utendørs og er en del av barns frie lek. Hun har gjennom sin forskning funnet seks kategorier av risikofylt lek:

  • Leker med stor høyde hvor det er fare for skade ved fall, som i klatring og hopping fra høyder, henge eller slenge i høyder, eller balansere i høyde.
  • Leker med stor fart som ukontrollert fart og tempo der man kan treffe noe (eller andre), som i sykling i høy fart, aking, rutsjing eller springing (ukontrollert).
  • Leker med farlige redskaper som kan medføre skade, som øks, sag, kniv, hammer eller tau.
  • Leker med farlige elementer der man kan falle i- eller inn i noe, som vann eller sjø, bål eller stup.
  • Leker som innebærer kamp der barna kan skade hverandre, for eksempel bryting, slåssing eller fekting med stokker.
  • Leker der barn kan forsvinne eller gå seg bort, for eksempel i tilfeller der barna er uten oppsyn og ikke har «gjerder».

Refleksjon i egen praksis (Sandseter 2013)

  • Hvilke behov har barna for å prøve ut grenser og bli kjent med seg selv og sine omgivelser i vår barnehage?
  • Hvilke mulighet har barn i vår barnehage til å leke i utfordrende miljøer som muliggjør spenningsfylt lek?
  • Hvordan kan vi som jobber i barnehagen fremme eller begrense barns mulighet til å søke spenning og utfordringer?
  • I hvilken grad lar vi barna gjøre egne vurderinger og ta egne avgjørelser om håndtering av risikoelementet i sin lek slik at de oppøver en god risikomestring?
  • I hvilken grad vurdere vi hvert enkelt barns spenningsbehov, mestring og mot opp mot grenser vi setter?
  • I hvilken grad har vi felles grenser for alle barna?
  • I hvilken grad tar vi foreldre med i diskusjonen om betydningen av spenningsfylt lek, og hva slags risikoer og hvor store risikoer man skal la barna få møte?

Drivkraften bak spennings- og risikofylt lek

«Og i dagene som kom gjorde ikke Ronja annet enn å passe seg for det som var farlig og øve seg på ikke å være redd. Falle i elven skulle hun passe seg for, hadde Mattis sagt, derfor hoppet hun med liv og lyst på de glatte steinene ved elvebredden, der den fosset av gårde som aller verst. Hun kunne jo ikke gå bort i skogen og passe seg for å falle i elven. Skulle det være noen nytte i det, måtte hun gjøre det ved strykene og ikke noe annet sted»

(Ronja Røverdatter øver seg på ikke å falle i elven, Astrid Lindgren 1981).

Det ligger i barns natur å være utforskende på seg selv og sine omgivelser. Barn liker former for lek som gir spenning og utfordringer (Stephenson, 2003). Belønningen for å strekke seg litt lengre og forsøke seg på noe de ikke trodde de torde, er skrekkblandet fryd og kiling i magen (Sandseter, 2013). I skjæringspunktet mellom det skumle og det morsomme drives barna til spennings- og risikolek. Risikofylt lek innebærer derfor en fin balansegang; dersom aktiviteten er for lite spennende fortsetter ikke barnet å drive med aktiviteten, dersom aktiviteten derimot er for skummel er ikke leken morsom lenger (Kennair, 2015). Barn er forskjellige og ikke alle barn har et like sterkt behov for deltakelse i risikofylt lek, og graden av behov for å søke risiko og spenning er individuell (Sandseter, 2013). Likevel er alle barn på søken etter å teste seg selv og sine omgivelser, på sitt eget nivå.

Hvorfor må barn få mulighet til risikofylt lek?

Foto: Johner.se
Foto: Johner.se

Fysisk aktiv lek er en viktig del av barns motoriske utvikling, og ved å få utfolde seg i kroppslige utfordrende aktiviteter øver barn opp motoriske ferdigheter og fysiske egenskaper som muskelstyrke, balanse og utholdenhet. Videre er utfordringer og risiko i leken viktig for barns utvikling av egen risikomestring.

Når barn søker risikosituasjoner gjennom lek foretar de hele tiden risikobeslutninger («risk decisions»). Det at barn oppøver risikomestring vil si at det gjennom erfaring får en reaksjonsevne, motorisk kontroll, fysisk styrke og romorienteringsevne som gjør dem bedre i stand til å håndtere plutselige risikosituasjoner gjennom hensiktsmessige handlinger. Barns risikomestring er derfor den beste ulykkesforebyggingen (Sandseter 2013).

Barn driver ofte med risikofylte aktiviteter sammen, og dette gir verdifulle erfaringer i sosiale ferdigheter. Barna lærer blant annet viktige prinsipper for samarbeid når de må hjelpe hverandre å mestre utfordringer. Lek som innebærer kamp og slåssing kan ha en heldig innvirkning på barns aggresjonsregulering (Sandseter, 2013).

Faktorer som påvirker den risikofylte leken

Personalets praksis

De ansattes holdninger og toleranse for risiko, og hvordan de forholder seg til risikofylt lek i det praktiske, er avgjørende for hvor stor risiko barn får anledning til å søke i leken sin. De gjeldene regler i den enkelte barnehage beror ofte på felles regler for lekeplassens sikkerhet, og videre på de ansattes fortolkning av disse reglene, og deretter deres egen toleranse for hva de vurderer som henholdsvis sikkert nok- og for usikkert for barna.

Funn fra en kvalitativ studie utført av Sandseter (2012, 2014) blant ansatte i barnehager, viser at de ansatte generelt er positive til spennings- og risikofylt lek, og at de sjelden griper inn i, eller begrenser denne typen lek. De ansatte begrunner sin positive holdning med at dette er en viktig og utviklende form for lek hvor barna tilegner seg bedre motorisk kontroll og lærer seg hva som er farlig. Resultatene viser imidlertid at menn som jobber i barnehager, har en mer positiv holdning til spennings- og risikofylt lek enn kvinner, og at de også tillater mer av denne typen lek blant barna (Sandseter, 2014). Med tanke på at de fleste som jobber i barnehage er kvinner, er det grunn til å være oppmerksom på dette. Alle ansatte i barnehagen bør spørre seg om det er deres eget- eller barnas behov og grenser, som avgjør hvor langt barna får gå i sin utforskende og risikofylte aktivitet. De bør også tilstrebe å vurdere hvert enkelt barns spenningsbehov og mestringsnivå. Grenser og frihet i risikofylt lek bør tilpasses hvert enkelt barn, slik at de kan få utfolde og utvikle seg på sitt nivå.

Barnehagens fysiske miljø

Den risikofylte lekens vilkår er avhengig av hva slags lekemiljø barn får leke i. Er det muligheter for alle barn, på sitt individuelle nivå, å møte fysiske utfordringer og spenning? Barn oppfatter og tolker sitt miljø ut fra dets funksjon (Heft, 1988). Det vil si at barn tolker sine omgivelser i lys av hva de kan gjøre i dem, og hvordan de kan bruke egenskapene i omgivelsene til å skape lek. På denne måten inviterer et miljø med sine kvaliteter til visse typer lek. Denne tolkningen av lekemiljøet er unik for ethvert individ, og er avhengig av barnets individuelle kroppsstørrelse, styrke, kompetanse, mot, frykt, og så videre (Heft, 1988). Et nedblåst tre kan invitere til balanse for femåringen, og til klyving for treåringen. Invitasjonen og inspirasjonen til lek er derfor både avhengig av egenskaper ved lekemiljøet og egenskaper ved individet som tolker det.

Rustet for livets utfordringer

Risikolek og spennende opplevelser er noe barn søker fordi det er deres måte å utforske seg selv og omgivelsene på. Balansegangen mellom å la barn utforske og ta risiko i egen lek, samtidig som man skal sørge for at de ikke skader seg alvorlig, er ingen lett øvelse. Det er viktig at personalet i barnehagen ivaretar sitt ansvar for at barn skal kunne leke i sikre omgivelser, samtidig som de må gi barna muligheter for spennings- og risikofylt lek. Dersom barn får utfolde seg i lek i varierte og utfordrende miljøer vil det fremme risikomestring, noe som i seg selv er ulykkesforebyggende.

Paradoksalt nok, vil en overfokusering på sikkerhet sette barn i større risiko fordi de går glipp av viktige erfaringer som gir risikomestring. En fornuftig tilnærming til sikkerhet og ulykkesforebyggende arbeid i barnehagen innebærer derfor å tilrettelegge og sikre ytre rammer som forebygger invalidiserende skader og i verste fall død, men samtidig unngå overfokusering på fysiske sikkerhetstiltak som frarøver barna mulighet til naturlig risikomestring. På den måten vil de stå bedre rustet overfor utfordringer og risikosituasjoner som helt sikkert vil komme senere i livet.

Tekst og bilder er utarbeidet i samarbeid med professor ved Dronning Mauds Minne Ellen Beate Sandseter og Kidsa Øvsttun Barnehage.

Foto: Kidsa ØvsttunPraksiseksempel

Kidsa Øvsttun får barn erfaringer med risikofylt lek både på barnehagens lekeplass og i naturen.

Litteratur

  1. Heft, H. (1988). Affordances of children’s environments: A functional approach to environmental description. Children’s Environments Quarterly, 5(3), 29-37.
  2. Kennair, L. E. O (2015). Risikofylt lek er spennende og sannsynligvis sunt. Hentet fra http://psykologisk.no/2015/02/risikolek-er-spennende-og-sannsynligvis-sunt/
  3. Lindgren, Astrid. (1981) Ronja Røverdatter. Oslo. Cappelen Damm.
  4. Sandseter, E. B. H. (2007). Categorizing risky play – How can we identify risk-taking in children’s play? European Early Childhood Education Research Journal, 15(2), 237-252.
  5. Sandseter, E. B. H. (2012). Restrictive safety or unsafe freedom? Norwegian ECEC practitioners’ perceptions and practices concerning children’s risky play. Care in Practice, 18(1), 83-101.
  6. Sandseter, E. B. H., Hagen, T. L. & Moser, T (2013). Det opplevelses- og spenningssøkende barnet. I Sandseter, E. B. H., Hagen, T. L. & Moser, T (red.) Barnas barnehage III. Pedagogisk arbeid med kropp, bevegelse og helse s.53-64. Oslo: Gyldendal Akademisk.
  7. Sandseter, E. B. H. (2014). Early childhood education and care practitioners’ perceptions of children’s risky play; examining the influence of personality and gender. Early Child Development and Care, 184(3), 434-449.
  8. Stephenson, A. (2003). Physical risk-taking: Dangerous or endangered? Early Years, An International Research Journal, 23(1), 35-43.